Boligprisveksten et problem for finansministeren, det politiske system, men først og fremst for hele befolkningen.
Det er - til tross for påstander fra finansnæringen om det motsatte - ingen som har lyst til å bo seg i hel for å "overinvestere" i bolig på pur faen for å tirre børsmafiaen.
Det er heller ingen god politikk å støte store deler av befolkningen ut av boligmarkedet for å sikre at øvre middelklasse sikres mot kollaps i boligmarkedet.
Men først av alt er det liten grunn til positivisme fordi ingen vil innrømme grunnårsaken til den ubalanse som eksisterer i boligmarkedet. Og nå snakker jeg ikke om den ubalanse som finnes automatisk mellom reelle håndfaste verdier og pengeverdi i en ekspansiv økonomi. Som vi per definisjon har valgt å ha.
Jeg snakker om den ubalanse at det i Norges byer ikke har blitt ført en logisk og intelligent boligpolitikk på lenge. Boligpolitikken henger sammen med flere faktorer. Blant annet behovet for transport mellom bosted og jobb. Men også behovet for å faktisk beholde lavtlønnede bosatt innenfor byområdene for å beholde en balanse mellom faktisk behov for arbeidskraft på alle nivå og faktisk tilgjengelighet.
En by kan ikke basere seg på at det bare bor høytlønnede innenfor bygrensene. Det må tilrettelegges for faktiske behov. Det må planlegges intelligent.
Det skjer ikke. Og det gjenspeiles i bomønster, i manglende kollektivtilbud, i desperate forsøk på å dempe symptomer istedet for å finne løsninger på eksisterende problemstillinger. Bompenger og skatt for å kunstig forskyve behov bort fra de virkelige behov er et bevis for nettopp den tåkeheim våre ledere befinner seg i.
Forvent ikke at champagnebruken i administrasjonen går ned, forvent heller at feiringen av egen fortreffelighet går opp.
For gangsynet eksisterer ikke. Til det lever eliten for skjermet fra virkeligheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar